Historie, Årsak til 2 verdenskrig

Hovedårsakene til krigen
Det var imperialismen som avlet Den annen verdenskrig. Bestrebelsene på å oppnå størst mulig profitt hadde ofte før drevet imperialistene til å føre utplyndringskriger. De mektigste imperialistiske stormakter tok sikte på å erobre territorier som ikke tilhørte dem, undertrykke folkene i andre land og skaffe seg verdensherredømme.

Forholdene innen den kapitalistiske verden før Den første verdenskrig hadde vært basert på den sterkes undertrykkelse av den svake, på diktatur og vilkårlig styre. De grenser som ble fastlagt ved Versailles-traktaten etter Den første verdenskrig, tjente bare seierherrenes interesser. Denne overenskomsten bar i seg kimen til en ny verdensomspennende konflikt.

I 1930-årene begynte denne etterkrigs-strukturen å slå sprekker. Det begynte å utvikle seg en interessekonflikt mellom Tyskland, Italia og Japan på den ene siden og Storbritannia, Frankrike og USA på den andre siden.

De beseirede land ønsket å ta hevn og skaffe seg et overtak på sine konkurrenter – de mente seg snytt for sin rettmessige del av byttet. Tyskland, Italia og Japan næret planer om undertvingelse og fysisk utryddelse av mange folkeslag. Hitlers Tyskland og det militaristiske Japan ønsket å tilintetgjøre Sovjetunionen, dele dens territorium mellom seg og gjøre sovjetborgerne til slaver. De fascistiske land næret en intens sjalusi overfor de andre kapitaliststatene som var i besittelse av kolonier – råstoffkilder og markeder for salg av industriprodukter. Nå forlangte de selv «en plass i solen».

Den imperialistiske grupperingen, som besto av Storbritannia, Frankrike og USA, sto i opposisjon til den fascistiske koalisjonen. Disse landene hadde vunnet Den første verdenskrig, og nå ønsket de å bevare sin posisjon som seierherrer og nok en gang svekke sine rivaler.

Den internasjonale økonomiske krisen medførte en kraftig intensivering av konkurranseforholdet mellom de to kapitalistiske blokkene, men den grunnleggende motsetning i verdenspolitikken var likevel konflikten mellom sosialismen og kapitalismen.

Reaksjonære krefter forberedte en krig hvor alle de imperialistiske stater skulle gå sammen mot Sovjetunionen. Den dypt rotfestede uenighet som eksisterte mellom de to imperialistiske gruppene, hindret dem imidlertid i å organisere noe samlet angrep på sovjetenes land. Og de store masser av folket i Storbritannia, Frankrike og USA øvde naturligvis press på sine lands regjeringer, og krevde en besluttsom avvisning av fascismen.

Etter at Hitlers tilhengere kom til makten, utviklet Tyskland seg til det viktigste arnested for en ny verdenskrig. Den tyske fascisme var begjærlig etter å tilrive seg verdensherredømmet, med slavebindingen av Europa som det første skritt på veien. Nazistenes planer forespilet erobrering av «livsrom» (Lebensraum) i øst, noe som forutsatte et væpnet fremstøt mot Sovjetunionen under det falske slagordet om å frelse Europa fra «den bolsjevikiske fare».

De tyske fascisters hensikter fikk en velvillig mottakelse innen de reaksjonære kretser i USA, Storbritannia og Frankrike, som mente de kunne gjøre seg nytte av Tyskland som en imperialismens slagstyrke for kampen mot Sovjetunionen og den demokratiske bevegelse i Europa. Nazistene tok skritt for å sikre at de til gjengjeld ville motta visse innrømmelser fra vestmaktenes side, og fremfor alt ville de oppnå en revisjon av de militære klausuler i Versaillestraktaten.